POMERANIAN
Hjemland: Tyskland
Pomeranian er en liten pelsrik hund av spisshundtype. Dens forfedre kom fra Tyskland, men det var engelskmennene som utviklet den til dagens standard. Denne selvbevisste og livlige hunden er ganske populær og utbredt også i Norge.
Historikk
Våre dagers dvergspisshunder begynner sin historie tidlig på 1800- tallet. På den tida fantes en lang rekke uensartete små spisshunder i Europa. De var ulike blant annet i farge. I Tyskland, Nederland og Belgia var svarte hunder de mest vanlige, I Frankrike hvite, og i Italia røde. De minste spisshundene fantes i tyske Pommern, nærmere bestemt i Samogita. Disse hundene ble i Sverige kjent som den pomerske spetsen, i England pomeranians, i Frankrike lulu og i Italia volpino.
Det var i England rasen ble utviklet i retning av den pomeranian vi kjenner i dag. Til å begynne med var hundene for det meste hvite. Temperamentet var ikke det beste hos disse hundene, og pelsene ikke så flotte. Men snart begynte orange, røde og svarte å dukke opp.
På slutten av 1800-tallet ble det fart i avlen, og særlig la oppdrettere an på å få ned vekten på hundene. I 1888 ble den første utstillingen for spisshunder under 5 kg holdt i England. Den vanlige vekten for slike hunder var på den tiden 6-9 kg.
Den økte interessen for pomeranian skyldtes blant annet at dronning Victoria falt for rasen, og at det ble dannet en spesialklubb. The Pomeranian Club ble stiftet i 1891, og da ble det utarbeidet en standard for rasen som er svært lik dagens standard.
De største forandringene som har skjedd med rasen gjelder størrelsen og pelskvaliteten. På 90 år har vekten gått ned fra ca. 15 kg til ca 2 kg. Dessverre har ikke størrelsen på fostrene gått ned i samme takt. Pelsen skulle til å begynne med være silkeaktig, seinere blank, deretter gnistrende og endelig stri.
I 1907 holdt The Pomeranian Club sin første utstilling med 500 deltakende hunder, oppdelt i 40 klasser etter vekt, kjønn og farge.
De seinere tiåra har pomeranian vært mest populær i Japan, USA og Australia, i tillegg til England. I England svinger både popularitet og kvalitet en del på rasen, det kan et stykke på vei forklares med at mange gode avlshunder er blitt solgt til utlandet.
Opplæring, familieliv, bruk
En pomeranian er en svært liten hund, og det har særlig stor betydning i valpetida. Valpen veier fra 60-150 gram ved fødsel, og ved levering når valpen er 8 uker, veier den ca. 700-900 gram. Da sier det seg nesten selv at man må være svært forsiktig med den i valpetida. En bør unngå at barn tar seg til rette og bruker valpen til leketøy. For det første kan dette skade valpen fysisk, for det andre gjøre valpen redd og aggressiv.
Valper må absolutt ikke mosjoneres, de skal selv få bestemme sitt tempo. Rolig lek, lekbetont innlæring og miljøtrening er det valpen og unghunden trenger. Heller ikke unghunder bør ha for lange turer, mens voksne hunder derimot godt kan tåle en skikkelig tur i terrenget eller rundt kvartalet. En pomeranian er nok liten, men det er ingen grunn til å undervurdere dens fysiske kapasitet.
En pomeranian er som regel lettlært, og kan gjøre det skarpt både i lydighet og agility. Men en bør ikke begynne med hinderhopp før hunden er blitt fysisk voksen.
Pomeranian er en spisshund og den stilles ut i gruppe 5 blant de store spisshundene. At den er en spisshund merkes på vaktsomheten, for en pomeranian sier som regel klart og tydelig fra når den mener det er grunn til det, for eksempel når fremmede kommer på besøk.
Pelsen er er viktig del av pomeranians særpreg, og den bør stelles regelmessig. Dette er ingen uoverkommelig oppgave når man har fått litt instruksjon av kyndige. Forut for utstilling bør en gi hunden ekstra godt pelsstell.
Helse
Vanlig levetid for en pomeranian er 10-15 år. Også hos denne miniatyrhunrasen opptrer en del tilfeller av kneleddsfeil (patellaluksasjon). Det har vært noen tilfeller av hjertefeil. Allergi, uønsket pelsfarge og entropion er andre defekter som det forekommer en del tilfeller av. Fødselsvansker og testikkelmangel er vanlig i rasen. Forøvrig er hunden robust til tross for den beskjedne størrelsen.
Pomeranian er en spisshund i miniatyr. Kroppsformen er kvadratisk. Den har et kileformet hode med bred, flat skalle, markert stopp og kort snuteparti. Små, stående ører. Pelsen består av underull og rikelig dekkpels, som sammen med de lange halehårene på den kveilende halen får hunden til å ligne en ball. Hunden skal ha struttpels, ikke hengepels. Tidligere var svart en vanlig farge, nå domineres orange og rød.
Hode: Hodet skal være av middels størrelse, og sett ovenfra skal det være avsmalnende som en kile mot snutespissen. Sett fra siden er en moderat stopp merkbar. Snutepartiet skal ikke være for langt, og stå i god proporsjon til skallen. Snutespissen skal være liten og rund, og det er ønskelig med en antydning til en lett hvelvet neserygg, "romernese". Nesebrusken skal være sort for alle fargevarianter , utenom brune, hvor den skal være mørk brun. Leppene skal være stramme og ikke bidra til rynker i munnvikene. Hos hvite hunder er leppene og øyelokksrendene sorte, og for andre fargevarianter i tone med fargen, hos brune hunder brune.
Øyne: Øynene skal være middels store, ovale, såvidt skråstilte og alltid mørke.
Ører: Ørene skal være små, spisse, triangelformede, høyt ansatte og sitte så tett som mulig, dess tettere jo bedre. De skal alltid bæres stående.
Bitt: Saksebitt, tangbitt er akseptabelt.
Hals: Halsen skal ha middels lengde.
Forlemmer: Forbena skal ha middels lengde, i proporsjon til kroppen, kraftige og fullstendig rette.
Kropp: Ryggen skal være så kort som mulig og helt rett, med en noe fallende over- linje fra manken til haleansatsen. Brystet skal ha god dybde og ovale ribben. Buklinjen skal være moderat opptrukket.
Baklemmer: Bakbena skal ha middels lengde i proporsjon til kroppen, moderat vinkling og være kraftige.
Poter: Potene skal være så små som mulig, vel avrundet og med buende tær, såkalt kattepoter.
Hale: Halen skal være middels lang, høyt ansatt og bæres flatt innover ryggen. Den får også være noe buet, eller ringlet til en av sidene.
Pels: Pelsen på hodet, ørene, potene og på forsiden av for- og bakben skal være kort og tett. Resten av kroppen er dekket av en lang og rikelig pels. Særtrekket ved pelsen er at den står godt ut i fra kroppen, spesielt rundt halsen og skuldrene, uten å virke bølgete, krøllete eller flokete. Pelsen får ikke dele seg langs ryggen, men stå rett ut til alle sider. Pelsen skal være lengst på halsens forside og på halen. Forbenas bakside skal ha rikelig beheng, såkalt bukser, til såvidt ovenfor hasen.
Farge: Ensfarget: Sort, hvit, brun, orange eller ulvegrå.
Øvrige farger: Under denne betegnelsen regnes blå, creme og flerfargete. Flerfargete skal ha hvit grunnfarge hvor de sorte, brune, grå eller orange flekkene er jevnt fordelt over hele kroppen.
Sort: Hos sorte hunder skal både under- og overpelsen være sort, huden skal være mørk og den utstående overpelsen blåsort uten noe hvitt eller andre avvikelser.
Hvit: Pelsen skal være helt hvit uten gult skjær, som ofte kan finnes rundt ørene.
Brun: Pelsen skal være jevn, massiv brun.
Orange: Pelsen skal være jevn og klar orange.
Størrelse: Maksimal mankehøyde er 22 cm. En hver mindre størrelse er akseptabel så lenge helhetsinntrykket og sunnheten beholdes.
Feil: Følgende skal anses som feil: Flat skalle, eplehode, for store eller for lyse øyne, utstående øyne, for store eller for lange ører, for bredt ansatte ører og tippører, kjøttfarget nese, øyelokksrender eller lepper, hale som ikke ligger tett mot ryggen eller for kort hale, bølgete eller delt pels. For orangefargete regnes hvite bukser eller hale som feil. Overbitt eller underbitt.